Hva skjer når en utførende håndverker plutselig skal lede – og hverken har ord eller verktøy for det?
Det var etter sommerferien, to år inn i ansettelsen. Markus gikk inn på verkstedet slik han alltid hadde gjort – den lette lukten av maling, bøttene stablet ved siden av døren, lyset som siver inn fra siden og gjør malerstøvet synlig i luften.
Han så mot tavla. I gamle dager var det brikker der. En for hver håndverker, en for hvert oppdrag. Man fant sin egen, leste adressen, pakket bilen.
Det lå ingen brikke til ham.
Et kort sekund tenkte han det han antar de fleste ville tenkt: har jeg fått sparken? Det sto han ikke lenge i. Det var jo litt spennende også. Han gikk inn til daglig leder, Tue, og spurte rett ut hva han skulle gjøre.
Svaret var et sykehusprosjekt. Og femten håndverkere som skulle ledes.
- Det har rett og slett sneket seg inn fra høyre, dette med ledelse, sier Markus nå, mange år senere, fra kontoret han etter hvert har glidd inn på.
Utførende, plutselig ledende
I R2 Farver, en av bedriftene i Håndverksgruppen, har Markus gått fra malerlærling til svenn til leder uten at noen noen gang satte seg ned og sa at nå, «nå er du leder.» Forfremmelsene kom som sykehusprosjektet kom: som en tom plass på tavla, som et spørsmål om hvem som kunne styre femten håndverkere, som en kontorstol det ikke sto noe navn på.
Det vanskelige var ikke tall. Det var delegering.
- Det falt meg ikke naturlig å delegere. Jeg har jo vært den utførende kraften.
Han var god til å gjøre. Ikke til å få andre til å gjøre. Forskjellen er større enn den høres ut.
- Det kunne være situasjoner hvor jeg ikke var fornøyd med arbeidet andre hadde gjort. I starten gjorde jeg det bare om igjen, uten å si noe først.
Det tok et par år å venne seg til. Sjefen, Tue, lærte ham det stille og rolig, sier Markus - de ble et godt makkerpar. Men selv med en tålmodig sjef gnagde det: hvordan sier man til en voksen fagmann at noe må gjøres om? Hvordan gir man beskjed uten å bli sjef i ordets verste forstand?

Folk er ikke like
Et sted underveis begynte det å demre for ham at oppskriften ikke fantes. Eller rettere: at det ikke var én oppskrift.
- Man har jo med håndverkere å gjøre, og alle er ikke like, så man må være omstillingsdyktig nok til å ta en prat som møter hver enkelt, der de er.
Det høres selvsagt ut. Det er det ikke, når man står der en tirsdag morgen med en gjeng malere på en plass og merker at noe ikke stemmer.
- Jeg har hatt noen ganger hvor det er 5-6 malere på plassen og kjemien ikke er der. Da må man gjøre noe med det.
Og malerlærlingen som nettopp har blitt svenn og skal ut på byggeplassene alene - vedkommende trenger noe helt annet enn den erfarne maleren med tjue års erfaring.
- Det var vanskelig for henne, og da måtte jeg hjelpe henne i gang - stå litt mer på sidelinjen for å hjelpe og gi råd.
Erkjennelsen var ubehagelig og enkel: han hadde ikke språk for dette. Han hadde hender, erfaring, respekt i bransjen. Men ikke ord til den samtalen som lå foran ham hver eneste uke.
