To luksuriøse chaleter i Lech, på den andre siden av grensen i Østerrike. En spa-sone med et rom for lydterapi, et saltrom, en badstue, et treningsstudio og fullt personale på stedet. Omfanget av arbeidet var enormt, og vinduet var bare syv uker. Kundens eneste reelle fleksibilitet var navnet på fakturaen.
- Det må være ferdig 6. desember, når skisesongen starter. Punktum. Uansett hva.
Ritter und Frank, Martins selskap nær Stuttgart, har drevet med maling og puss siden 1868. Sytten ansatte. En allerede full ordrebok. Arkitekten hadde ringt ham direkte fordi Ritter und Frank er kjent for én bestemt ting.
- Vi fikk denne forespørselen på grunn av akustikken, egentlig.
Arbeidet innebar et helhetlig konsept der tak og vegger måtte designes innenfor ett felles visuelt rammeverk. Akustikktak er et smalt håndverk. Man legger ut et mykt materiale over en flate som må absorbere lyd, men likevel se ut som feilfri arkitektur. Takene gir en utmerket akustisk effekt, mens veggflatene kjennetegnes av fremragende vanndampgjennomtrengelighet - de puster - i tillegg til sin eksklusive estetikk. I en spa-sone er toleransen for en synlig skjøter null. Ritter und Frank har brukt år på å bygge opp denne kompetansen.
Spesialiteten åpnet døren. Problemet var kapasitet.
- Prosjektets omfang var enormt, og vi skulle fullføre det på syv uker. Selv med alle mine egne folk hadde vi ikke klart det.
Lech am Arlberg, der chaletene lå, var Martins eget skiområde - dit han hadde kommet siden han var gutt, dit han fortsatt drar hver vinter. Han kjente stedet. Han visste hva et ferdig luksus-chalet ville kreve, og hva som måtte til for å nå dit. Han visste også hvordan han fant de rette hendene.
Så Martin tok telefonen.
Personen han ringte var Jochen Baur, en gammel venn, en annen håndverker, tjue år i hverandres telefonbøker. Lenge før ski-chaletene var de den typen venner som tok hverandres anrop når en jobb ble for stor for én gjeng.
- Så jeg spurte rundt, og fikk tre av Jochens folk, noen ganger fire når vi trengte dem.
Begge gjengene jobbet på den samme plassen. Malere og pusserne sammen. På samme stillas, ferdigstilte de de samme takene, side om side med Martins folk. To selskaper. Én gjeng. Én frist.
- Vi har vært en vennegjeng lenge, disse selskapene. Beck, Übelacker, Ritter und Frank, Baur.
Ingenting på denne jobben gikk smertefritt fra start til slutt. Martin sier det selv - fra dag én til ferdig: stress, å ligge våken om natten, øyeblikk der man lurer på om alt vil holde.
Et slikt øyeblikk: gjengen ankom plassen, ti malere fra Ritter und Frank, klare til å begynne.
De kunne ikke.
Noe som kom i forkant, var ikke ferdig. Flatene var ikke klare for malerne. Ti folk på klokken, ingensteds å starte. På en vanlig jobb er det en forsinkelse. På en syv-ukers jobb med skiheisfrist er det begynnelsen på en katastrofe.
Martin omorganiserte. Andre fag på chaletene tok sin tur; hans egne malere skiftet til de flatene som var klare; prosjektet beveget seg sideveis til veggene tok igjen. Slik gikk det i syv uker. En plan som stadig ble kjørt på nytt rundt det som nettopp hadde gått galt.
To ting holder håndverksbedrifter fra å dele prosjekter, selv når arbeidet er der for å hentes.
Det første er eierens regnestykke.
- Alene ville jeg ha måttet si nei til denne jobben - og det var et prosjekt med god margin.
Valget sto ikke mellom stor fortjeneste og en mindre. Det sto mellom en stor premium ordre og ingen ordre i det hele tatt.
Å dele plassen svekket ikke prosjektets suksess. Premium jobber krever hurtighet og skala. Ved å slå sammen ressurser kunne de levere mer arbeid, på kortere tid, enn noe 17-personers selskap kunne booke alene.
Spør man ham direkte - når to selskaper deler et slikt prosjekt, er én pluss én virkelig fortsatt to, eller noe mer som tre?
- Ja, ja. Absolutt.
Når byggemarkedet er tregt og ordrene blir færre, er presset på å si ja til hvert eneste anrop. Selv de som virker for store eller for krevende.
I slike tider er et sterkt nettverk din konkurransefordel. Det lar deg ta på deg krevende premiumjobber som du aldri kunne bemannet alene, mens andre selskaper må si nei.
I Lech leverte nettverket. Taket kom opp, spaen åpnet i tide, og 6. desember sjekket de første gjestene inn i et feilfritt luksus-chalet.
De siste to dagene av jobben var Martin selv på plassen. Om kveldene satt begge gjengene sammen. Usikkerheten fra de første dagene var borte. Det som sto igjen var et ferdig tak på et sted han hadde kjent siden han var gutt, levert av en gjeng som nettopp hadde bevist at det lot seg gjøre.
Spør man ham hvordan et 17-personers familieselskap fra Tyskland leverte et enormt luksusprosjekt på syv uker, beskriver han ingen strategi. Han beskriver en refleks - ring den rette vennen.
- Det finnes alltid en løsning på et prosjekt eller et problem. Alltid.
Det ligger allerede en ny forespørsel på skrivebordet hans i år med samme form: høy standard, trangt vindu, på tvers av en grense. Han regner med å håndtere den på samme måte, med den samme telefonsamtalen. I et marked der arbeid blir stadig vanskeligere å få, er Martin en av de håndverkerne som fortsatt kan ta imot arbeidet som dukker opp.
- I tider som disse er det godt å vite at vi fortsatt kan dra av gårde med slikt arbeid.